COMMENTARY TRACK: Psycho (1960)

Varm opp med en podkastepisode hvor vi diskuterer den klassiske satiren Network (1976) før du ser den på Cinemateket i Bergen 23.mai kl18 eller 6. juni kl18! Filmen er regissert av legenden Sidney Lumet og skrevet av Paddy Chayefsky. I rollebesetningen finner vi Faye Dunaway, Robert Duvall, Peter Finch, William Holden og Ned Beatty. Filmen ser nærmere på et TV-nettverk og nyhetsankeren Howard Beale (Peter Finch) som er avdanket og på vei ut. På sin nest siste sending avslører Beale at han skal ta livet sitt på neste sending, og plutselig blir han interessant for publikummet igjen, men også for Diana Christensen (Faye Dunaway) som har lyst på “angry shows”. For motkulturen er her, venstreradikal terrorisme er en realitet, og folk er “mad as hell!” Network er en fantastisk satire som i tillegg er et utrolig godt skrevet drama. Den er morsom og hjerteskjærende. I denne episoden diskuterer vi blant annet nihilisme, mediekritikk og analyse, presseskikk og etikk, moderne medier og mediers innflytelse, og mye mer! Om du er interessert i filmen, nyheter og nyhetsbildet eller bare media generelt så er dette definitivt en episode for deg. Denne gangen har vi en konkurranse hvor du kan vinne tre billetter til Cinemateket i Bergen! Spørsmålet vi vil ha svar på er: hvilken film har Sidney Lumet regissert i 1974 som er basert på en av Agatha Christie sine bøker om Poirot? Send inn svaret til: [email protected] Vinneren trekker vi 20.mai.

Yorgos Lanthimos er i vinden for tiden med ny kinoaktuell film, men vi dykker tilbake for å finne klassikeren: Dogtooth fra 2009. Vår mest moderne film så langt. Filmen har definitivt kultstatus, men kan vel kanskje også kalles en moderne klassiker. Dogtooth er en merkelig film som blander det absurde og brutale med komedie. Stilen til Lanthimos er definitivt til stede. Der filmen mangler budsjett gjør den opp for seg med kreativitet og et solid manus. Familie som konstruksjon er tematikken det hele spinner rundt. Hvor langt er man villig til å gå for å beskytte barna sine, og er det noe fascistisk, nesten diktatorisk over det å være en forelder? Dette og mer får du høre i vår nye episode.

Vi er endelig tilbake igjen, og denne gangen med en episode vi har hatt lyst til å gjøre lenge, nemlig: The Twilight Zone (1959-1963). For vi vil ikke bare snakke om klassisk film, men også klassiske TV-serier. Denne serien, ledet og skrevet av legenden Rod Serling, er en av de mest populære seriene noensinne. Rebooted hele tre ganger og til og med gjort til en film. Serien har inspirert utallige manusforfattere og regissører, og man kan ikke undervurdere dens påvirkningskraft på popkulturen. The Twilight Zone er et fenomen som ikke har latt seg gjenskape siden. En antologiserie som virkelig klarer å fange en atmosfære og stemning som kobler sammen alle de 156 episodene. Siden det er en antologiserie kan man velge og vrake litt, og det er absolutt ingen behov å se alle de 156 episodene. Derfor går vi gjennom vår personlige topp tre favorittepisoder i denne episoden, som gir alt fra amatører til veteraner i The Twilight Zone et sted å begynne. Om du har vært nysgjerrig på The Twilight Zone så er dette episoden for deg! Ingen spoilers i denne episoden!

Nostalgi er en følelse vi alle kan kjenne oss igjen i. Å huske tilbake til slik det var før, til barndommen. Det er nettopp det Federico Fellini gjorde i 1973 med filmen Amarcord. Han tar oss med tilbake til barndomstiden sin i byen Rimini hvor vi møter en håndfull karakterer som vi følger gjennom et år. Filmen består av en rekke vignetter som for det meste er vittige, men som også byr på spenning og sorg. Den er full av minneverdige karakterer som er relaterbare på alle mulige måter. Amarcord byr på utrolig vakre bilder og situasjoner vi alle kan kjenne oss igjen i. En koselig film man kan slå på når som helst. Man kan dra paralleller til filmer som Fanny og Alexander eller Kurosawa's Dreams, en film av en moden regissør som ser tilbake på barndommen og mimrer på en noe defragmentert måte.

Har du noengang tenkt: skulle ønske denne filmen hadde en marxistisk kråke som snakker? Pier Paolo Pasolini er en regissør som har sin egen unike stil på alle mulige måter. Med en rik katalog med forskjellige og unike filmer enda livet hans endte tidlig. Hawks and Sparrows (1966) er en komedie, noe som er ulikt Pasolini, men som fungerer ypperlig i filmen som ellers er stappfull av allegorier, metaforer, referanser til politikk og filosofi. Far og sønn; Toto og Ninetto er på vandring og møter på en snakkende kråke som forteller historier. Filmen byr på humor som er nærme Brødrene Dal eller Monty Python, men samtidig har filmen et politisk, ideologisk, religiøst og filosofisk innhold som ikke er ulikt andre Pasolini-filmer, og andre kunstfilmer. Filmen leker med sitt eget format, og er ikke redd for å gjøre narr av seg selv like mye som den gjør narr av andre. Den er absurd og kanskje litt vanskelig å gripe fatt i av og til, men heldigvis er den såpass morsom at man raskt ikke tenker på det. I denne episoden er Aron Seim gjest igjen, og diskusjonen går fra humor til filosofi til religion.

Vi lever i en gal, gal, gal, gal verden!It's a Mad Mad Mad Mad World (1963) er ikke bare en komediefilm, det er en episk road movie som samler alle de legendariske komedieskuespillerne fra det gamle hollywood i en lang film. Filmen blir som en gigantisk avslutning på den klassiske hollywoodfilmen og den klassiske komediefilmen før den nye gullalderen kommer. Filmen er stappfull av elleville stunts, humor som strekker seg fra slapstick til kjappe replikker, og selv med et enormt cast så klarer den sømløst å klippe fra en komisk situasjon til en annen. Filmen er også filmet på 70mm og ser fremdeles helt utrolig ut. Likevel klarer den å se nærmere på galskapen i mennesket, grådigheten, og forskjellen mellom samarbeid og konkurranse.

"Have a beer mate!"I 1971 blir Wake in Fright presentert på Cannes filmfestival, og deretter blir den introdusert til verden. Filmen sjokkerer publikum, en evne filmen fremdeles har til den dag i dag. Den setter i gang en bølge av filmer i Australia, og gir håp til unge filmskapere som senere blir store navn i industrien. Wake in Fright ser nærmere på John Grant som er fastlåst som lærer uti bushen. Det er juleferie og John skal endelig tilbake til sivilisasjonen og kjæresten i Sydney, men på turen ender han opp i den lille landsbyen "The Yabba". Der mister han alle pengene sine på gambling, og ender opp i en desperat situasjon. Wake in Fright er ikke bare en god film, den er høyst relevant, ikke bare i Australia, men i Norge, og verden. Den tar for seg avhengighet i alle sine former, machokultur, lengsel etter menneskelig kontakt, vår iboende ondskap, og de onde sirklene som vi så lett kan havne i. Dette er en film man må se iløpet av livet.

The Holy Mountain (1973) er en like stor film som tittelen impliserer. Det er en monumental bragd av regissør og manusforfatter Alejandro Jodorowsky, som er et navn som ofte nevnes i samme åndedrag som David Lynch og Luis Bunuel. The Holy Mountain er en reise gjennom et abstrakt landskap med symboltunge og tettpakkede bilder, men som til tross for sin abstraksjon inneholder noe universelt og relaterbart. Man trenger ikke forstå The Holy Mountain, men heller oppleve den. Filmen ble i sin tid en kultklassiker, og bærer fortsatt denne tittelen, men relevansen går ikke ut på dato. Filmen inneholder en potent kritikk av kapitalisme og konsumerismen, krig og massakre, men også hippybevegelsens passivitet og fluktforsøkene i dop og alternative livsstiler. Denne gangen er vi så heldig å ha med oss Tor Henrik Melle som gjest, mannen som introduserte oss i Klassisk til dette mesterverket av en film.

Sytti- og åttitallet bød på en ny type komediefilm som hadde enorm populæritet, nemlig "spoof"-filmen. Og Zucker-brødrene og Jim Abrahams var i en periode tre konger innenfor denne sjangeren. Top Secret fra 1984 kan sies å være et av deres beste verker sammen med Airplane og The Naked Gun. Filmene er en god blanding av sjangerparodi, godt gjennomførte gags på høyt teknisk nivå, og latter fra start til slutt. Det finnes en forståelse for kamerabruk og utsnitt som kan minne om stumfilmkomediens glansdager, med en dialog som inneholder en vits per sekund. Val Kilmer spiller en fantastisk parodi på Elvis i denne periodefilmen som tar plass under den kalde krigen, men som likså godt kunne vært satt til krigens dager. I denne episoden har vi med oss Magnus Meling og Aron Seim til å snakke om denne glemte komedieperlen, og gå gjennom "spoof"-filmens storhetstid og dens fall.

Klassisk! har laget et kommentarspor til mesterverket Psycho av Alfred Hitchcock. Mathias, Julian og Gudmund tar deg med gjennom denne klassiske filmperlen og diskuterer alt fra cinematografi til seriemordere og til skapingen av Psycho. Sporet er synket opp til filmen, og starter når Universal logoen begynner å fade ut (på blu-ray/DVDen skal dette være rundt 19 sekunder inn i filmen).