Global Ensemble-boss toner flagg #45

Hvordan kan et halvt minutt bli til en krise? Hva er det med amputerte ben og innleggssåler? Hvor farlig er voksenkjeft? Må du hilse på folk over nitti? Bør du legge lydmenn i bagasjerommet? Og hva med lyden av Tinder i 30 kuldegrader?

Det er en håndfull ting du absolutt bør unngå, hvis du vil ha jobb neste år.

Det er bekmørkt i dramabransjen. Allikevel er det grunn til optimisme. I episode 50 spår vi 3 revolusjoner for 2027 som vil forandre det meste og gi helt nye muligheter.

Bakenfor all slags synsing og notes - hva er det som gjør en serie god? Hva er godt håndverk? Hva skal man se etter når man vurderer et manus? Hvorfor er det så forbanna vrient? Og har vi nettopp sett Norges beste tv-drama?

Paris/Oslo. For første gang med bilde - usminket om AI i skriverommet omtrent nå, hvilke produsenter som fortjener å dø på verst tenkelige måte og at NFIs rammetilskudd styrker uheldige tendenser - pluss noen ord om dating i Paris, AI-skam og det å snakke grisete med en chat-bot mens man egentlig skriver en avhørsscene for dansk krim. Og forøvrig: Er tv-bransjen jobb eller hobby fremover?

Tv-drama er blitt for dyrt. Det ene selskapet etter det andre sliter big time eller legger ned. Men Kulturministeren poserer begeistret på røde løpere i Cannes, mens internasjonale selskaper suger penger ut av den norske bransjen og sender overskuddene til pensjonister i Florida. Hva skal vi gjøre for å stagge krisen? StoryColab har selvfølgelig svarene, skulle bare mangle.

Kristine sliter med å like serier andre anbefaler, Arne innser at han nok var incel på Finnskogen i forrige liv, og begge har en dragning mot dysfunksjonelt trash fra Nord-England.

Global Ensemble CEO, Petter Testmann-Koch, representerer alt det vi er skeptiske til: Underholdningprodusent som plutselig starter med tv-drama og blir irriterende god til det. En fyr som ikke uten videre anerkjenner forfatteres privilegier til å kalle seg serieskapere, og attpåtil mener at alle som er med har skapt serien. I tillegg liker han lagidrett, poster interiørbilder hver eneste lørdag og er usikker på om norske forfattere er gode nok. Isfront i studio, kan man si.

Hvorfor bør man følge med på sjefen for Oslo Company? Og lukter det litt vår i tv-markedet? Hva mener forfattere når de snakker om "påfunn" og hvorfor blir ideer stadig mindre verdt?

Skal noen få utvalgte slippe lettere i søknadssystemet? Orker vi flere innsalgsmøter og konsulentrunder, og er det fortsatt kommunistene som styrer forfatterforeningene?