#33 Målbevisst ferdighetstrening

Som psykologer er vi er vant til å utrede pasientens vansker, og så begynne å jobbe med vedkommendes tanker, følelser eller relasjoner. Men i noen tilfeller ligger store deler av vanskene utenfor pasienten. Utenfor terapirommet. Hvordan jobber man med bekymringer hos en som frykter å miste boligen sin? Nytter det å jobbe med barns tanker og følelser når familien ikke har mat på bordet? Psykologspesialist Ingvild Stjernen Tisløv forteller om hvordan økonomiske problemer og psykisk helse henger sammen, og hvorfor vi alle kan ha nytte av å ha med oss levekårsperspektivet i møte med andre mennesker.

Skillet mellom deklarativ og prosedural kunnskap er godt kjent for oss psykologer. Men til tross for at terapi i stor grad er en praktisk ferdighet, er terapiutdanningene for det meste basert på kursing og veiledning. Deliberate practice, eller målbevisst ferdighetstrening på norsk, har som utgangspunkt at det er nettopp utøvelsen man må trene på for å bli en dyktigere utøver. Slik kunststudenter øver seg på å tegne hender, og fotballspillere trener på å drible. Hvordan ser det ut når disse prinsippene overføres til terapirommet? Psykologspesialist Vidar Husby forteller om hva målbevisst ferdighetstrening er, og hvordan det kan bidra til å bygge bro over gapet mellom teori og praksis.

I denne episoden inviterer vi til en samtale om terapeutens egne følelser og reaksjoner, og hvilken betydning de kan ha i terapi. Vi spør: Hva mener vi med overføring og motoverføring i terapi i dag, og hvordan kan dette være nyttig kunnskap også i mer avgrensede pasientforløp? Og så lurer vi på om det blir spesielt viktig å være oppmerksom på egne motoverføringsreaksjoner, om du skal være en god terapeut for mennesker med personlighetsproblematikk?   Ukas gjester deler også egne erfaringer med hvordan de bruker seg selv i terapi og hvordan de jobber for å bli tryggere og mer ydmyke terapeuter.  Referanser til episoden:    Gabbard, G. O. (1995). Countertransference: The emerging common ground. The International Journal of Psychoanalysis, 76(3), 475–485.  Gabbard, G.O. og Wilkinson, S.M. (1996). Borderline behandling og modoverføring. København: Hans Reitzels Forlag.  Heimann, P. (1950) On Counter-Transference. International Journal of Psychoanalysis 31:81-84  McWilliams, N. (2018). Psykoanalytisk diagnostikk: personlighetsstrukturer i terapiprosessen. Gyldendal. 

Mange ferske psykologer synes det er vanskelig å formulere konkrete mål sammen med pasienten, kanskje fordi de er usikre på hva de kan få til i terapien. Og når man ikke vet hvor man skal, er det vanskelig å vite når man er fremme. Avslutning er kanskje ikke det første man tenker på når man starter et nytt terapiforløp, men det finnes gode grunner til å begynne å snakke om avslutningen allerede i første time. De formelle rammene for terapien kan være et frustrerende tema, men de kan også være et godt utgangspunkt for en fruktbar diskusjon om hvor pasienten vil, og hva man skal gjøre for å komme dit.

Blant spiseforstyrrelsene er overspisingslidelse den vi hører minst om. Like fullt er det den spiseforstyrrelsen som er mest utbredt. I denne episoden får du høre forsker Trine Tetlie Eik-Nes ved NTNU fortelle om hva overspisingslidelse er, men også generelt om det å regulere følelser gjennom mat. «Vi må tørre å spørre pasienter om hvilket forhold de har til mat, kropp og livsstil, og være nysgjerrige på hva det er pasienten prøver å regulere med mat», sier ukens Sinnrik-gjest. Avslutningsvis snakker vi om forebygging, og spør: Ligger noe av årsaken til overspising i et overdrevent fokus på kroppsideal og kosthold i samfunnet? Eller er det største problemet at vi har fått berøringsangst for å snakke med barn og unge om mat og kropp?

I denne episoden forteller psykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson om det de kaller «den glemte svikten». Det handler om foreldre som trekker seg tilbake og ikke er emosjonelt påkoblet barna sine. Denne tilbaketrekningen kan være vel så skadelig som vold og overgrep, og barna kan få store vansker i voksen alder. Som hjelpere, betyr det at vi ikke bare må se etter det som eventuelt er påført barnet. Men også en eventuell mangel, det som ikke var der. Hvordan kan vi hjelpe foreldre til å klare å involvere seg mer? Hvordan kan foreldre gi noe de selv ikke har erfart? Og er det noe med tiden vi lever i, som gjør dette ekstra komplisert

Når man skal nå frem til mennesker som av ulike grunner ikke så lett får tilgang til informasjon om psykisk helse og helsehjelp, kan alliansen bli ekstra viktig. Man må bruke seg selv, og man må kanskje gjøre det på andre måter enn man er vant til som psykolog. Gjennom prosjektet «Å møte minoriteter på deres premisser» tok psykolog Usman Chaudhry i bruk både tradisjonelle og sosiale medier, i tillegg til å alliere seg med ressurspersoner i lokalmiljøet.

Når psykologen tar imot en ny pasient på poliklinikken, har pasienten ofte ventet lenge. Endelig skal han eller hun få hjelp. Av en ekspert. Psykologen, på sin side, har lært at endring skjer i et samspill og at pasientens autonomi er avgjørende for å få det til. To nokså ulike utgangsposisjoner: Pasienten lener seg tilbake, psykologen lener seg frem. Hvordan etablerer man et felles prosjekt med pasienten og unngår å ta for mye ansvar for pasientens endringsprosjekt? Gjest i denne episoden er psykologspesialist Didrik Heggdal. Didrik er psykologspesialist og faglig ansvarlig ved BET-seksjonen i Vestre Viken Helseforetak. I 2017 ble han tildelt psykologprisen for utviklingen av basal eksponeringsterapi og sin innsats for mennesker som ikke klarer å nyttiggjøre seg det ordinære tilbudet i psykisk helsevern. Anbefalt videre lesing Didrik sier: Dette er nye veiledere/beste praksiskataloger som nettopp fremhever behandlinger som fokuserer på autonomi. Her er en sentral referanse når det gjelder terapeutisk arbeid som vektlegger verdier som utgangspunkt og motivasjonsfaktor Council of Europe. (2021). Compendium Report: Good Practices in the Council of Europe to Promote Voluntary Measures in Mental Health. World Health Organization. (2021). Mental health crisis services: promoting person-centred and rights-based approaches.

I denne episoden oppsummerer vi Sinnrik-høsten og tar en sniktitt på våren. Hva har vi lært denne sesongen, hva vil vi se nærmere på, og hvilke nye temaer vil vi ta opp i 2023?

«Å bli seg selv» var overskriften på årets utgave av Schizofrenidagene i Stavanger. Vi fikk med oss en av foredragsholderne, Fredrik Cappelen, inn i vårt provisoriske studio for å snakke om ungdom og personlighetsproblematikk. Gir det mening å snakke om personlighetsforstyrrelser hos mennesker som ikke er voksne ennå? Og hvordan kan man nærme seg problematikken?