Tilbake igjen til Gudsperlen

Etter festen – er hverdagen er den samme, eller er noe faktisk annerledes?

Hvis oppstandelsen er et svar, hva er egentlig spørsmålet? Kanskje oppstandelsen ikke er ønsketenkning, men ønskesprengning.

De som sier «Hvil i stillheten», vet ikke hva de snakker om. Men er det noe å hente der likevel?

Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere… sies det. Men det betyr at det faktisk er noe som dreper deg.

Vi er vant til at vi må brette ut seirene våre. Hvis ingen har hørt om det, så har det ikke skjedd. Men hva om noe, kanskje det mest verdifulle for oss, bare skal være for oss selv?

Det finnes ikke noe livstidslager for luft og kjærlighet. Bare en bevegelse av å gi og få.

Det er ingenting som er så klønete og passer så dårlig inn, som en skikkelig glede. En skikkelig glede tar bare sin plass, rigger seg til uten å spørre først om det passer.

Kan Gud være tilstede og gi deg det du trenger – selv om de ytre omstendighetene ikke endrer seg?

Du gav det beste du hadde – men det førte ikke til noe. Men midt i det så kommer det en barnlig, uskyldig stemme som foreslår at de skal prøve igjen. Hva skal man si til sånt?

En grein som vil prøve seg uten begrensninger og på egenhånd som tre, ender opp som en vissen kvist. Vi er mennesker med begrensninger, og nettopp på den måten er vi Guds bilde.