Savn

Lill snakker om denne merkedagen. Den dagen Aurora ble født.

God jul da folkens. Hva betyr det egentlig. Er det julegaver, perfekt pyntet hus, nyvasket gulv og fine instagrambilder? Jula kan være vanskelig for mange. Det snakker vi om i denne episoden.

Kroppen husker, selv om årene har gått. Jeg kan fylle dagene med alt mulig annet for å slippe å kjenne etter, men kroppen stivner, blir tung, blir langsom. Kroppen husker. Monica og jeg snakker om disse dagene som kommer hvert år. Må vi tenne det lyset, må vi besøke grava, bør vi ha dårlig samvittighet om vi har glemt dagen for en stund? Vi øver på å lytte til kroppen, hva prøver den å fortelle oss.

Savn kan være så mye. Savnet av en person som stod oss nær, å savne den vi en gang var. Vi tenkte det passet bra med dette temaet i desember.

Hva jobber du med? Hvor mange barn har du? Er det alt vi er som et menneske? Vi snakker om følelsen av utenforskap og om egenverdi. Og masse mer når Monica og jeg snakker om det vi brenner for.

Overgangsalder er så mye mer enn hetetokter og slippe å kjøpe OB og nattbind. Astrid forteller om sin erfaring med overgangsalder, som hun står midt oppi. Hun vil bare være den blide, positive dama hun alltid har vært, men noe har endret seg. Likevel er hun fast bestemt på at hun ikke er femti og ferdig!

I denne episoden forteller jeg en stor, gledelig nyhet. I samtalen med Monica snakker vi om savnet etter å kjenne ren glede, uten frykten. Det ville vært helt uaktuelt for oss å snakke høyt om dette tidligere. Skam og skyld har lagt seg over angsten. Men å sette ord på dette vanskelige, gir et rom for også glede.

Å føle seg ensom er noe av depresjonens pris. Denne ensomhetsfølelsen kan vedvare selv når depresjonen tidvis slipper taket. Det er krevende å snakke om noe som sitter så dypt i både Monica og meg i denne samtalen. Men jeg tror på åpenhet, trygge former. Sangen vi ikke kom på navnet til under innspillinga heter "Try again tomorrow", Maria Mena.

I denne episoden blir det en samtale med Kent, mannen min, pappaen til barna mine og meg. Jeg pleier å lytte mer enn jeg prater i disse podcastmøtene, men jeg var klar over at i denne episoden måtte jeg være mer aktiv. Når ordene mangler, følelsene blir lagt lokk på kan sorgen bli ensom. Denne episoden er mitt bevis på at åpenhet gir styrke, selv om det gjør vondt. Denne episoden er til Aurora, hun som vi alltid savner. Men den er også til gutta våre, de som betyr mest av alt for oss.

Når noe i livet blir altoppslukende, når drømmen blir knust. Hvor går veien videre? Hvem er jeg om jeg ikke kan bli en mamma?