Lars Fr. Svendsen om psykiske lidelser og sykeliggjøringen av menneskelivet

Hannah Arendt (1906-1975) er en tenker for vår tid, en som undersøkte mange av de mest presserende spørsmålene innen politisk teori. Hun tenkte alltid i nåtid – som oftest med hjelp av fortiden. Hun analyserte totalitarisme, løgn, makt, vold og ondskap. Alt kretser til syvende og sist rundt frihet, som etter hennes mening bør være målet for all politisk handling. Hun var kompromissløst nonkonformistisk, og passer sjelden inn i båser. Selv konstaterte hun at folk på høyresiden plasserte henne på venstresiden, og folk på venstresiden plasserte henne på høyresiden. I grunnen hører hun ikke hjemme noen av stedene, heller ikke i sentrum. Livet hennes bød også på mye dramatikk, som forholdet til Martin Heidegger, flukten fra Nazi-Tyskland, 18 år som statsløs og kontroversene rundt hennes bok om rettssaken mot Adolf Eichmann.

Mary Wollstonecraft var den liberale feminismens mor, som så hvilke konsekvenser liberalismen hadde for likestillingen. I 1795 besøkte hun Norge, og mente at det var verdens frieste samfunn. Hun mente at kvinner må tilkjennes de samme rettighetene som menn, da heller ikke menn er frie i et samfunn som nekter kvinner frihet. Ved at mannen tvinges inn i en rolle som er overordnet kvinnen, berøves han muligheten til å leve i en moralsk holdbar og likeverdig relasjon. Og hvis kvinner fikk adgang til utdannelse, ville de kunne utvikle sin fornuft i samme utstrekning som mannen. Wollstonecraft levde et kaotisk liv som brøt med datidens normer, og var lenge mer beryktet for sin livsførsel enn berømt for sine verker.

Den britiske filosofen John Stuart Mill var vidunderbarnet som ble oppdratt av sin far til å bli en fullstendig rasjonell samfunnsreformator. Følelser hadde ingen plass i denne oppdragelsen. Resultatet ble en dyp depresjon. Han innså at både det enkelte individ og samfunnet som helhet måtte utvikles ut fra en bredere, mer mangfoldig forståelse av mennesket. Slik utvikling forutsetter frihet. Enhver skal gis frihet til å leve livet sitt slik de selv ønsker, bare begrenset av at de ikke skal skade andre i prosessen. Politikken skal legge til rette for et selvrealiseringsmangfold.

I år er det 300 år siden Immanuel Kant ble født. Han var liten av vekst, men ble en stor tenker, og han gjennomførte den kanskje mest radikale vendingen i hele filosofiens historie. Mennesket har ifølge Kant én iboende rettighet, nemlig frihet, og filosofien hans kretser rundt hvordan mennesket kan oppnå intellektuell, moralsk og politisk frihet. Han beskriver opplysningstanken som et imperativ om å bruke sin egen forstand for å overskride sin «selvforskyldte umyndighet». Denne episoden gir en lettfattelig fremstilling av Kants liv og filosofi, med mest vekt på den praktiske filosofien hans. 

Latskapen og lediggangen har dårlige kår i dag. Problemet er slett ikke jobben, for vi har aldri jobbet mindre. Snarere er synderen fritiden, som er blitt en ufri tid, fylt til bredden med alskens formålsrettede oppgaver. Et velbalansert liv må også ha plass til en solid porsjon komplett formålsløse aktiviteter. Måtte du bruke den kommende ferien til rikelige mengder kompromissløs sløving!

Har du kjøpt deg et nytt jeg fra Prada i det siste? Eller var det i stedet Gucci som leverte identiteten din? Har vi gått fra å være et samfunn av produsenter til å være et samfunn der vi først og fremst er forbrukere? Og gir alt dette forbruket livet ditt mening? I denne månedens Civita-foredrag tar vi en liten reise i forbruksteorienes filosofihistorie fra Adam Smith og frem til i dag.

Da han var statsminister, sa Jens Stoltenberg: «Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for.» Mange lo av uttalelsen, men han hadde jo helt rett. Vi har alle ansvar, og vi må ta det ansvaret. Å ta ansvar er for det første å innrømme at man har ansvaret for noe, og for det andre å gjøre noe for å leve opp til ansvaret. Hva skal man gjøre? Man kan måtte gå fra stillingen sin. Man kan også bli, hvis andre fortsatt har tillit til en. En slik tillit må bygge på at man er helt åpen om hva som har skjedd. Hvis man ikke er åpen, betyr det som regel at man forsøker å rømme fra ansvaret i stedet for å ta det. 

Er lykke et gyldig mål for politikken? Gir lykken alle andre politiske mål verdi? Eller er lykkebegrepet rett og slett ikke egnet til å gi politikken et innhold og en retning? Et liberalt demokrati kan ikke prioritere en bestemt visjon av lykken. Hva lykken er, må være opp til den enkelte borger å avgjøre. Politikken må begrense seg til å skape rammer for at folk skal kunne søke lykken ut fra de oppfatningene de selv har om den. Politikken bør ikke forsøke å gjøre folk lykkelige etter en bestemt mal. Vi mennesker søker ulike, til og med uforenlige, mål. Selv om vi skulle forutsette at alle mennesker søker lykken, finnes det ikke én lykke som alle mennesker søker.

Stoisisme er blitt populært det siste tiåret, særlig utenfor de akademiske filosofenes rekker. Hva er egentlig attraksjonen ved stoisismen, hvorfor har den fått en renessanse nå og er det alt i alt en god idé å bli stoiker? Stoisismen er en filosofi for urolige tider. At den har fått et oppsving nå, forteller oss noe om vår tid, at det er mange som opplever at de har lite kontroll over tilværelsen, og de griper så til noen aspekter ved stoisismen for å oppleve at de har et større mål av kontroll. Det er en hel del å anbefale i stoisk selvhjelpspsykologi, som å unngå å hengi seg til syting og selvmedlidenhet. En større grad av toleranse for at livet faktisk ikke er problemfritt kunne mange ha godt av. Du bør ikke uten videre gi følelsene dine fritt spillerom. Problemet er at et stoisk livssyn avskjærer deg fra så mye av det som betyr mest her i livet. Du må gjerne være litt stoisk, men du bør neppe bli en fullblods stoiker av hverken klassisk eller moderne type. Du skylder både deg selv og andre mer enn som så.

Vi er alle i utgangspunktet tankeløse. Vi må overta andres forståelse av verden og oss selv før vi kan utvikle en egen. Men hver og én av oss kan og bør ta ansvar for hva vi tenker og holder for sant og godt. Ingen tenker helt fritt, men du kan tenke mer eller mindre fritt. Dessuten må du tenke godt, i hvert fall godt nok. Å tenke selv gjør deg ikke nødvendigvis lykkeligere, men som John Stuart Mill påpekte: «Det er bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris, og bedre å være en misfornøyd Sokrates enn en fornøyd tosk”.